Fra laboratoriet til pasient Intervju med Kjersti Flatmark
I anledning Den internasjonale dagen for kvinner og jenter i forskning, 11. februar, ønsker vi å rette oppmerksomheten mot forskere som bidrar til medisinske fremskritt gjennom klinisk arbeid og forskning.
I den forbindelse har vi hatt gleden av å intervjue Kjersti Flatmark, som deler sine perspektiver på forskningens betydning og veien videre.
Foto: Per Marius Didriksen.
Flatmark er overlege, professor og forsker ved Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet. Hun leder Translational Cancer Therapy Group ved Institutt for kreftforskning og har gjennom mer enn tjue år arbeidet i skjæringspunktet mellom pasientbehandling og forskning.
For øyeblikket står hun midt i et prosjekt som representerer et milepælstrinn mange forskere bruker år på å nå: et forskningsløp som har beveget seg hele veien fra laboratoriebenken til klinisk utprøving og behandling av pasienter.
– Jeg ønsket å forstå grunnlaget for behandlingen
– Jeg er kirurg av bakgrunn og endte tidlig opp innen mage–tarm-kirurgi. Der møter du pasienter med tykktarms- og endetarmskreft daglig. Etter noen år som lege ved sykehuset i Lillehammer begynte jeg å stille spørsmål ved hvorfor vi gir den behandlingen vi gir, og hva kunnskapsgrunnlaget faktisk er.
Spørsmålene førte henne inn i et doktorgradsprosjekt om mikrometastaser i benmarg hos pasienter operert for kolorektal kreft i Oslo-regionen.
– Jeg søkte forskningsmidler for første gang og fikk dem. Prosjektet ble deretter lagt til Tumorbiologisk avdeling ved Radiumhospitalet, hvor jeg var fulltidsstipendiat i fem år. På det tidspunktet var jeg imidlertid ikke sikker på om jeg ønsket å fortsette en videre karriere innen forskning.
Avgjørelsen kom gradvis.
– Arbeidet i laboratoriet, det å gjennomføre forsøk, analysere resultater og se at det kunne bidra til ny kunnskap, opplevde jeg som både meningsfullt og faglig stimulerende. Det gjorde det naturlig for meg å fullføre doktorgraden og fortsette videre på forskningssporet.
Klinikk og forskning i kombinasjon
Siden 2004 har Flatmark hatt en delt stilling, med 50 prosent klinisk arbeid og 50 prosent forskning. Dette lot seg realisere fordi ledere både i klinikken og i forskningsmiljøet så verdien av en kombinert stilling og tilrettela for dette. I 2013 fikk hun fast stilling og ble forskningsgruppeleder, og i 2014 professor ved Universitetet i Oslo.
– Det tok rundt ti år å etablere seg. Det er ikke uvanlig i forskningskarrierer.
Klinisk studie av ny behandlingsvaksine
Forskningsgruppen arbeider med kreft i mage–tarm-området, særlig tykk- og endetarmskreft og metastatisk sykdom. Arbeidet omfatter både prognostiske markører og utvikling av nye behandlingsstrategier.
Det prosjektet som nå har høyest prioritet, er et klinisk vaksineforsøk for pasienter med pseudomyxoma peritonei, en sjelden kreftsykdom med begrensede behandlingsmuligheter.
– Dette er en behandlingsvaksine, ikke en forebyggende vaksine. Målet er å stimulere pasientens immunforsvar til å gjenkjenne og angripe kreftcellene.
I november 2025 mottok den første pasienten vaksinen.
– Vi fikk ideen rundt 2018–2019, publiserte data i 2021 og startet klinisk studie i 2025. Det er relativt rask fremdrift, særlig når det gjelder et nytt terapeutisk konsept.
Studien inkluderer i første omgang ti pasienter. I denne fasen er hovedformålet å undersøke sikkerhet og immunrespons.
– Det er viktig å understreke at dette er tidlig fase. Vi kan ikke konkludere om effekt. Samtidig er sykdommen alvorlig og pasientgruppen liten, og det er behov for å utforske nye behandlingsmuligheter.
– Dersom forskningen ensidig rettes mot det som er stort og etablert, risikerer man at mindre pasientgrupper faller utenfor. Nettopp derfor er dette prosjektet så viktig for oss. Jeg håper at behandlingen vi nå utvikler viser seg å ha effekt, og at den på sikt kan bli tilgjengelig for denne pasientgruppen, også utenfor Norge.
Foto: Per Marius Didriksen.
Likestilling og strukturelle utfordringer
Flatmark opplever ikke kjønn som den største utfordringen i dagens forskningsmiljø.
– Her på instituttet er det mange kvinnelige forskere og mange kvinner i lederroller. Jeg opplever ikke kjønn som den største utfordringen i dag.
Utfordringene ligger andre steder.
– Det er sterk konkurranse om forskningsmidler, og det er krevende for unge forskere å etablere seg. Mange ønsker å fortsette i forskning, men det finnes for få stipendiatstillinger. Når finansiering konsentreres rundt noen få etablerte miljøer, går det dessverre ut over bredden i forskningen.
– Vi mangler ikke teknologi, men ressurser
– Teknologisk har vi i stor grad det vi trenger. Vi har solide biobanker, avanserte analysemetoder og forskningsspørsmål som virkelig betyr noe. Begrensningen ligger ofte i finansiering, ikke i idéene eller utstyret. Hver analyse innebærer betydelige kostnader.
Råd til unge forskerspirer
Til unge som vurderer en forskerkarriere, er mener Kjersti at man må ha trives med det for å stå i det:
– Man må gjøre det man synes er gøy. Noe av det mest grunnleggende ved forskning er nettopp at det er både spennende og motiverende. Samtidig må man være klar over at forskning er et risikofelt. Ingenting er garantert, og veien videre er sjelden forutsigbar. Men nettopp det gjør at fremskritt, når de først kommer, føles desto mer meningsfulle.
Intervjuet er publisert i anledning Den internasjonale dagen for kvinner og jenter i forskning, 11. februar.